Det var ikke mye Josefin kunne gjøre da Engelen, en anmelder i Bergens Tidende, gav henne en anmeldelse med overskriften: ”Josefin, men ikke perfekt”. ”Hvor blir det av punken, Josefin?” Han likte henne veldig godt, gav henne masse spalteplass, men han hadde misforstått helt. Josefin er ingen punkartist, men en popartist. Kanskje poprock, om du ber henne utdype. Det er flere anmeldere som har hatt problemer med å plassere Josefin, men de er enige om at musikken er som utseendet hennes. Sterkt, vakkert, sart og tilbakelent.

 

Så hvem er denne jenta som tilsynelatende har evnen til å få engler til å falle? Josefin Winther ble født i Bergen i 1986, som tredje, av seks barn. Hun vokste opp i et hus med tre psykisk utviklingshemmede mennesker. Hun hang med dem på fritiden, var kompis og ikke helt klar over at de var foreldrenes jobb. Som barn av idealistforeldre, sterkt forankret i Steinerskolen, og som jobbet som støttekontakter og lærere, lå alt til rette for en uvanlig, men fin barndom. En oppvekst som har inspirert henne til å jobbe med ungdom som samfunnet ser på som vanskelige.

Som hun selv sier det: ”Å få en bevissthet om at folk har det vanskelig som 18-åring, er viktig. Å lytte til ungdommer mange ser på som ufordragelige, når de bare peker på hva som er galt i samfunnet vårt.”

​

Jobben som lærer er noe av det kjæreste hun har. I tillegg kommer basket, som mer enn én gang har stukket kjepper i hjulene for musikken hennes. Hun har spilt på landslaget i Norge, og på det beste basketlaget på Island. Med et opplagt talent for dette, har musikken likevel alltid vunnet denne kampen. ”Basket gir meg glede, musikk gir meg glede og mening. Der slutter den diskusjonen..”.

 

Josefin har alltid hatt en formidlingstrang, ispedd en god dose eksponeringsbehov, noe tidlige bilder av henne bekrefter. En ung Josefin som tvinger andre til å se på henne mens hun spiller gitar. Og hennes første inspirasjonskilde var hennes far, som spilte gitar og sang, og den utrettelige trangen til å fortsette kommer fra hennes mor, som blir beskrevet som urkvinnen. Hun har Jeff Buckley som et musikalsk forbilde, og som sin far; Jan Eggum. 

 

Det var likevel på Steinerskolen det hele startet da hun i andre klasse sang ”Vildanden” i en musikktime. Hun syntes selv hun sang fint, og det fikk henne til å føle seg vel. Musikklæreren var helt avgjørende for Josefins videre vei. Han så henne, og dyttet henne alltid videre, fikk henne til å synge klassisk. De fikk etter hvert et nært forhold, og han ble senere hennes Gudfar da hun ble døpt som 14-åring. Hun beskriver dette som en avgjørende periode. Hennes musikkplattform.

 

Josefin skrev sin første sang som trettenåring. Hun annerkjenner ”Tears of angels”, og ser på den som et startskudd. Full av forelskelse skrev hun et dikt, som senere ble akkompagnert av basic gitar. Hennes første sang ble toneangivende for de neste årene. Fra nå av skrev hun veldig mye musikk.

 

Som 17-åring spilte hun inn sin første demo, og da en rockegutt i klassen hennes på musikklinja hørte den, fortalte han henne at hun trengte et band, og at han skulle spille trommer. Og slik ble det. De øvde mye, og snart var de oppvarmingsband for Sissy Wish under Uken på NHH. ”Det var et fett sted å spille, og etter dette tok det helt av.” 

 

Hun spilte på Eggstockfestivalen, et musikkarrangement som er kjent for å ”breake” artister. Der ble hun tildelt både Publikumsprisen og en tredjeplass. En viktig anerkjennelse fra en jury bestående av kjendismusikere. Dette genererte mye oppmerksomhet, og det er her Engelen kommer inn. Hans interesse for henne gav mange spillejobber. Hun så ut som en rocker, men spilte pop. Dette fascinerte og falt i smak hos tilskuerne. 

 

Fra hun var liten av, hadde Josefin et ønske om å bli oppdaget av et stort plateselskap. Da som en rockemusiker. Hun innså at dette var en æra som ikke eksisterte lenger. Likevel ble hun plukket opp.

 

I 2006 ble hun, sammen med Susann Sundfør, signet til Your Favourite Label og Geir Luedy i Bergen. Josefin var da 19 år, og det var stort. De skrev under mens sjampanjen fløt, og med media tilstede. Allerede i august samme år, gav hun ut en selvtitulert EP.

​

”…Josefin Winthers er noe av det råeste man kan finne på en musikkscene. Undertegnende kåret henne til årets konsert på Lost Weekend i sommer. Det er en «Kick-ass-in your face» gitarist og vokalist som går på scenen på Garage fredag.” (TV2 Nettavisen 18.10.06)

 

Josefin spilte inn mye musikk hos Luedy i studioet i Bergen, og han var ivrig på å få Josefin fram i England, og jobbet hardt opp mot det. Da de ikke ble enige om hvordan ting skulle gå videre, avtalte de å gå hver for seg, og Josefin spilte selv inn det som skulle bli hennes debutalbum sammen med bandet, og produsent Kristian Fanavoll Tvedt. I September 2008 kom albumet “Be proud or stay out of it”.

 

Debuten ble godt mottatt.

 

“…et svært spennende debutalbum og en seriøs søknad om tittelen Norges svar på PJ Harvey.” (Østlendingen)

 

“…Når så 22-åringen fra Bergen samtidig evner å lage gitarvrengende tung melodisk rock av den sorten som dundrer inn i sjelsnerva, er det duket for moro i cd-stua. "Be Proud Or Stay Out Of It" er ei gjennomført god rockplate – stinn av gode låter og energifylt framføring.” (Varden)

 

“…God vokal, solid band og gjennomgående sterke låter gir i sum ei god skive. Det låter tidløst, i den forstand at god musikk aldri vil gå av moten. Vær stolt og gå med hodet hevet, Josefin!” (Norway Rock Magazine)

 

Samarbeidet med Tvedt fungerte så godt, at de fortsatte sammen, og I 2011 kom oppfølgeren “Raising armies”.

 

“…For bergensartistens tiltalende blanding av uskyld og livslang lidelse i stemmen, overgår selv hennes åpenbare musikalske slektning, Aimee Mann.” (Bergensavisen)

 

 

Siden den gang har hun gitt ut to kritikerroste album produsert av Yngve Sætre, i tillegg til å skrive låten som vant MGP i 2014 og kom på 8. plass i verdens største musikk-konkurranse; "Silent Storm".

​

I 2019 debuterer hun som produsent og med sitt første norskspråklige album, med prosjekttittelen "Uendelig lys. Uendelig mørke." 

​

 

​

Biografi skrevet av Karin Villemo Furunes.