Island

Emotional landscapes

They puzzle me. Confuse.

Elskede vakre Island. Hvorfor river det sånn i hjertet mitt sammen med deg? Formene i naturen. Elvene jeg så i fugleperspektiv. Hvordan de hadde laget et nettverk av glinsende tråder mot den svarte sanden. Et nettverk som minner om nervetråder. Isbreens urkraft som bærer vekten av en de virkelige store oppgavene på kloden. Som gjør det i stillhet gjennom tusenvis av år. Isbreen som var helt svart på tungen. Er det vi mennesker som har gjort det mot den? Jeg som sitter og ser på dette fra et fly.

Elskede bevegelige Island. I tilblivelse enda. Begynnende. Tenk å få være vitne til jordens tilblivelse. Tenk å få være i uendelig lys og uendelig mørke. Den uendelige vinternatten. Den uendelige sommerdagen. Den svarte lavaen, de dype gangene dypt inn i jorden. Inne i mors favn. Å få være omgitt av sitt opphav. Å få kjenne at man hører til, og at hvis man skulle dø her, så ville det gi fullendt mening.

Elskede flytende Island. Du har så mange linjer. Krumme og rette linjer. Fjellsider og klipper som geometriske vinkler tegnet med linjal. Isbreer og elver som krummer og bøyer seg gjennom terrenget. Hele tiden minste motstands vei. Møysommelig og tålmodig graves veien ut. Stillferdig og velvillig. Vannets kvaliteter. De skarpe kantene, med så mange spisser og tagger at det er som sandpapir, spikermatte og borrelås på én gang. De stikker ut som et svart skrik der du minst venter dem. Den tette laven og mosen som pakker det inn i det mest tilgivende myke du kan tenke deg. Fyller hvert minste hulrom med mykhet og støtte. Ufarliggjør den skarpeste tagg. Næring og hvile for menneskekroppen og dyrene. Bare lav kan omfavne noe så kantete og motstandsfylt som lavaen. Bare lav kan omhylle noe så omhyggelig.

Elskede selvstendige Island. Ingen sentimentalitet her. Intet som vil deg verken det ene eller andre. Du kan komme og være. Om du vil. Du kan sovne i sanden og lytte til havet. De store bølgene, brusende frådende inn mot land. Høy lyd, men ikke støyende. Bare ufortrødent kraftfullt. Slik havet arbeider. Å få sovne sammen med noe som puster mye større åndedrett enn deg — inn og ut. Lange drag. Klodens åndedrett. Store masser i stor bevegelse. Å puste sammen. Ingen sentimentalitet her. Du kan dra. Om du vil. Vi venter ikke på meg. Men vi er her når du kommer.

Elskede nådeløse Island. Hvorfor blir jeg nyforelsket i deg hver gang? Hvordan kan du fylle meg med slik en livsgnist og inspirasjon? Levendegjort. Du viser meg hvor levende livet kan være. Om jeg makter å være tilstede. Om jeg ikke er sentimental. Du viser meg hvor ville følelsene mine kan være, og du viser meg hvor stille mitt sinn kan bli. Du røsker tak i meg, og fyller meg med skrik. Skrik som kan komme ut som latter eller gråt, som stillhet eller raseri. Du viser meg hvor kjærlighetsfull eksistensen er, og du vekker meg. Du vekker meg til mitt liv og mine valg. Til mine drømmer og til min vilje.

Elskede motsetningsfylte Island. Her er menneskene ennå på besøk hos naturen. Her står vi ennå i et forhold som gir mening. Untatt kapitalismens høyborg Kárahnjúkar, som kommer til syne som et sølvfarget arr på kartet. Lignende det i Harry Potters panne. Som om øyen har blitt brennmerket for alltid. Forhåpentligvis som en påminnelse om at det ikke er for sent. Sannsynligvis som det første av mange.

Fuglene flyr ufortrødent rundt meg, og jeg må passe meg så jeg ikke forstyrrer. Jeg er hos dem nå, mine søstre og brødre. Dyrene viser meg hva hengivenhet og aksept er. De stiller ingen spørsmål til sin skjebne. De handler ut ifra det som er. Plantene, dyrene og elementene, de aksepterer situasjonen idet den oppstår og er allerede igang med veien videre. For dem finnes det ingen motsetning mellom det som var og det som er.

Elskede levende Island. Den kalde vinden skjærer som tusen små kniver i nakken. Gjennomtrenger den minste glipe i huset eller jakken. Den herder menneskehuden og den herder menneskesjelen. Det blir hardt utenpå. Mennesket og landet blir værhardt. Men det er varmt inni. Spisse, kalde, høyreiste fjell. Uoverkommelige. Med kokende varme kilder som forbinder seg til det varmeste indre i jorden. Eksplosivt, uforutsigbart, under trykk. Utbruddet kan komme nå — eller aldri i hele min levetid.

Foto: Francisco Munoz

You push me up to

This state of emergency.

Is where I want to be.