Kjønn og identitet Problemstillinger rundt kjønn er for tiden veldig knyttet til merkelapper. I en tidsånd hvor vi er allergisk mot å bli satt i bås, er vi allikevel brennende opptatt av å gi en hver uttrykksform et navn. Dette paradokset fascinerer meg, og jeg mener vi er på villspor i denne diskursen.
Identitet er trygghet, men kan vi ikke bli tryggere enn det?
Identitet er livsviktig for mennesker, og i ungdomstiden kanskje mer enn på noe annet tidspunkt i livet. Identitet; hva er det? Det er å kunne si «Sånn er jeg». Hvorfor har vi behov for det? Fordi det er trygt. Hvorfor gjør vi det? Fordi alternativet kan oppleves som at man ikke vet hvem man her. Hvis jeg ikke kan si hvem jeg er, hvem er jeg da? Det er lettere når ting har et navn. Men i det vi gir det et navn så tar vi også bort et forvandlingsrom.
I en tidsånd som har fokus på at man skal få være den man er, så mener jeg at bruken av merkelapper, kategorier og differensieringer nettopp hemmer folk fra dette. Jeg opplever at bevegelsen i beste intensjon gjør mye det samme som symptombehandling i andre sammenhenger. Problemet er ikke at det vi føler ikke har et navn. Problemet er at samfunnet er helt vanvittig heteronormativt. Det kan være fristende og nærliggende og tenke at man da trenger stadig nye navn for å bortdefinere seg fra det. «Nei, jeg er ikke sånn. Jeg er polyamorøs skeiv. Nei, jeg er ikke homo, jeg er straight looking gay.»
En vanskeligere, men mer fruktbar tilnærming vil være å stå friere i møte med den heteronormative institusjonen, men uten å måtte gi alt en ny merkelapp. Følelser er flyktige, og ikke minst i ungdomstiden. Hvis vi kan øve ungdommene og oss selv i å akseptere følelser, uten å måtte forbinde oss så sterkt ved dem, så kan vi lære noe veldig viktig. «I dag har jeg det sånn, og det er ok. Det var annerledes i går, og det kan være det er annerledes i morgen.» Slik kan vi strebe mot å åpent møte vårt indre hver dag.
Gutt, jente — menneske
Når vi starter barnehager som tiltaler barna som hen, så er jo dette et underlig paradoks. Vi har i de aller fleste tilfeller to biologiske kjønn - gutt og jente. La oss hjelpe barna å selv definere hva gutt og jente er. Vi kan oppdra dem til å sprenge disse rammene, slik at de ikke utgjør mer enn en praktisk betegnelse på vår biologiske konstitusjon - vår kropp. «Jeg er lærer. Jeg er mor. Jeg er alkoholiker.» Er du det? Vi er ingenting. Vi er nøye på å si at folk ikke er sykdommen eller feilene sine. Men da er vi vel heller ikke det vi har
oppnådd eller våre kapasiteter. Det eneste jeg med sikkerhet kan si at jeg er, er at jeg at jeg er et menneske.
Det lille fengselet
Antroposofisk lege Ursula Flatters snakker om «det individuelt etiske liv» og de følelsesmønstre vi har i møte med hverandre. «I hver eneste relasjon så er det noen type for mønster eller sjelsrørelse som tilhører den relasjonen.» (Ursula Flatters: Reinkarnasjonstanken og "livets etos", Litteraturhuset, 24.09.2012) Hun oppfordrer oss til å undersøke mønsteret. For det er mulig å se det. Hun fortsetter med at et hvert mønster er et lite fengsel, men at det også er et material. Det er noe vi kan oppdage og arbeide med, noe vi kan forsøke å se, og ikke bare være i. Da kan vi spørre «Hva er det i dette mønsteret som gjør at jeg ikke ser det andre mennesket.» Slik sier hun at vi «helt enkelt kan skape, og befri oss selv og befri andre fra dette lille fengselet, til den faktisk dypere dimensjonen i en relasjon.»
Når vi bruker «det» til å definere oss selv, har vi laget et bitte lite fengsel. Det er noe fast. Og idet jeg har festet meg ved det, har jeg også mistet muligheter til å være andre ting. «Jeg» er en uendelig størrelse, som kan strekke seg og krympe alt ettersom hvilken dag det er. I oppdragelse til frihet, mener jeg at å gi barna motet og våkenheten til å stå i dette er mer frihetsbejaende. Flatters’ foredrag er ikke noe vi skal ta med inn til elevene, men det kan være et studiearbeid for oss voksne i vår egen selvoppdragelse, og dermed utgjør det en klangbunn vi kan møte elevene i.
Det melankolske i mennesket — sorgen over å gi slipp
Det melankolske i oss gjør at når vi har fått noe — en status, penger, en ting, en relasjon, eller til og med en merkelapp — så vil vi av en eller annen grunn gjerne beholde det... å gi slipp er for oss forbundet med sorg. Tenk deg da at jeg sier at jeg er forelsket. Da har jeg «fått det». Nå er det mitt. Min lille skatt. Det er så vanskelig for oss å si «Nå er jeg ikke forelsket mer. Nå er jeg ikke det jeg trodde jeg var mer.» Men jeg var aldri forelsket. Det var noe jeg var så heldig å få oppleve. Disse prosessene er mye mer hakkete og ufri i oss enn de hadde trengt å være, fordi vi vil så gjerne vite. Det er godt å vite noe om meg selv. Godt å kunne si «Jeg er en sånn som... ». Vondt å måtte si «Jeg trodde jeg var sånn, men jeg er visst ikke det.» Frykten som ligger til grunn: Hvis jeg ikke er det — hva er jeg da?
LGBTQ - XYZÆØÅ
Det tidligere navnet på homobevegelsen i Norge var LLHBT, nå er den Fri. På engelsk bruker man samlebetegnelsen LGBTQ. Der det har kommet flere bokstaver til etterhvert som folk ikke har kunnet identifisere seg ved de eksisterende bokstavene. Det er en flåsete fremstilling, men det er for å få frem poenget. Det finnes ikke nok bokstaver i alfabetet for å kunne sette ord på alle identitetene et menneske kan ha. Noen følelser er dypere forankret enn andre. For eksempel hvilket kjønn man helst vil ha sex med. Men til og med slike merkelapper, hemmer oss nok oftere enn de hjelper oss.
I en juridisk sammenheng, og når det har vært snakk om å etablere rettigheter i samfunnet er det naturligvis viktig å kunne definere gruppen det er snakk om. Men dette er ikke et nødvendig fokus i møte med en ungdom. Impulsen til å løse opp merkelappregimet, handler aldri om at én følelse er mindre viktig enn en annen. Men vi må hjelpe oss selv til å begynne å arbeide mot et samfunn der det å være en likeverdig deltaker ikke forutsetter at man har sitt eget navn.
Steinerpedagogikkens styrke i møte med kjønn og identitet
Vi som steinerpedagoger streber etter å kunne veilede barna og ungdommene i sin undring. Utdanne dem til undring. Denne kompetansen kan vi også ta med oss inn i møtet med dette feltet. Akkurat som vi unngår å gi elevene fasiter i undervisningen, men heller inspirere dem til å åpent undre seg over fenomenet, kan vi hjelpe dem til å gjøre det samme med kjønn og identitet. Selv om ungdommer i dag allerede er omgitt av en kultur der å definere sin seksualitet er en stor del av uttrykksformen, så kan vi hjelpe dem til å sterkere i dette. Dette kan vi gjøre gjennom å støtte til å oppdage følelsene sine, akseptere og undre seg over dem. For å sette det på spissen; «.ja, så du har det sånn. Hvordan er det for deg?» eller «.ja, så du har det sånn. Tror du at du kanskje er trans/bi/ homo/lesbisk/queer/skeiv/cis?»
Josefil?
Da jeg var ungdom oppstod det et begrep blant mine venner — Josefil. Da jeg som voksen tenkte tilbake på det, ble jeg først veldig flau. Deretter innså jeg utrolig spennende det er å tenke på. Begrepet oppstod fordi folk rundt meg hadde behov for å si at de ikke var lesbisk selv om de ble forelsket i eller var kjæreste med meg. Er det ikke egentlig utrolig heftig? Jenter som kjente tiltrekning til meg, hadde et så sterkt behov for å si at de ikke var lesbisk, at de fant en veldig søt og forkortet måte å si «Jeg er ikke noe spesielt, jeg bare liker Josefin.»
Da jeg skulle forsøke å oppsummere dette, fant jeg overraskende nok en slags avslutning i dette minnet. Kan vi møte ungdommene på en måte som gjør at de ikke tvinges til å definere alt som foregår? Slik vil de opparbeide seg en kompetanse i å møte hverandre, verden og sitt indre med en fleksibel, undrende nysgjerrighet og en at aksept ligger til grunn. For gode følelser kommer og gode følelser går. Og vonde følelser kommer og vonde følelser går. Og det er helt greit. Det er når vi begynner å henge fast i dem at vi får et problem.
When you accept what is — what is changes.
Publisert i Steinerbladet (2/2018)
Comments