Kjære naturen

Det har gått en stund siden sist vi så hverandre. Å se deg igjen er litt som å komme hjem til sine gamle foreldre. Jeg vet jeg skulle ha besøkt deg oftere, og jeg vet at det er godt å være hos deg. Det er så mye som skjer ute i verden, så mange mennesker, så mange impulser, men jeg vet jo at det er fra deg jeg kommer. Jeg vet jo at du er min far og min mor, og jeg skylder deg all min tid, kjærlighet og tilstedeværelse. Det er bare så lett å glemme når man er lenge borte. Hver gang jeg kommer hjem til deg, blir jeg minnet på at det er fra deg jeg kommer, og det er til deg jeg skal bli.

Vi snakker ikke alltid samme språk lenger. Men du snakker alltid gjennom meg. Det er ikke alltid jeg lar stemmen din bli hørt gjennom meg, men den er der alltid. Den snakker det lange språket. Det evige språket. Du skal ingen steder. Du er der jeg er. Når jeg er der.

Du elsker meg uansett, og jeg får alltid komme hjem til deg. Beundre deg. Spørre "Hvordan har ting vært?" "Jo, det går fint", sier du, og vet at jeg har mye å fortelle. Men egentlig vil jeg ikke fortelle. Jeg vil legge det fra meg, og være her med deg. Være i deg. Du som er det vakreste som finnes. Jeg vil puste deg inn, og jeg vil gjøre deg godt. Være god mot deg. Legge meg inntil deg, og kjenne hvordan energien strømmer gjennom oss begge.

Kjære naturen. Jeg ser deg i dag, og jeg kjenner hvor sterkt jeg har savnet deg med hele min kropp og sjel. Du blir aldri bitter. Du bare er. Og du forblir for alltid mitt ubetingete ideal.

Hva skal man med en gud eller religion, når man har deg? Hva skal man med meningen med livet, når man kan puste inn deg? Suge deg inn, gjennom nesen, øynene, ørene, porene i huden, fotsålene, håndflatene og hjertet. Når jeg ser deg, blir jeg så overveldet av all meningen, at mening i seg selv opphører, og jeg opphører, og vi bare er. Sammen.

Kjære naturen. Jeg kommer nok aldri helt hjem, men i deg er jeg så nær jeg kan komme.