.png)
Et av de sterkeste minnene jeg har er fra 2. klasse. Jeg husker at jeg stod på korbenkene sammen med resten av klassen min, imens vi sang «En villand svømmer stille». Jeg var allerede grepet av Haydns vakre melodi som hadde en melankolsk storhet over seg, samtidig som jeg syntes Welhavens tekst var så trist at jeg hadde vanskelig for ikke å begynne å gråte hver gang vi kom til fjerde vers. Her beskrives hvordan villanden er så skadet av jegerens skudd at den ikke kan flykte, men den vil heller ikke klage:
Og derfor taus den dukket dypt i den mørke fjord,
og bølgen kold seg lukker og sletter ut dens spor.
Å bli introdusert for et slikt åndsverk som åtteåring preget meg, det grep meg. Det fylte meg med sterke følelser, opplevelser av hva menneskevesenet kan gjøre i verden og indre bilder av naturens stillferdige skjønnhet. Jeg ble introdusert for verdens smerte, men på en så vakker måte at jeg fikk en slags inderlig forbindelse til den. Jeg ble ikke fremmedgjort overfor smerte i verden, og slik var det også lettere å romme min egen smerte.
Øyeblikket som gjør at denne sangen sitter enda sterkere i mine barndomsminner, er da jeg plutselig hørte mitt navn. Som om jeg ble revet ut av en slags drømmetilstand og våknet til «Josefin, vil du synge solo på andre vers?» Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg husker følelsen av å høre stemmen min klinge ut i rommet i påhør av klassen og musikklæreren. Noe endret seg, og det ble aldri det samme igjen.
Her og nå, vi sammen
I de påfølgende 30 årene har jeg traktet etter den følelsen, og jeg har funnet den på nytt og på nytt i alle tenkelige former for oppsetninger, skuespill og konserter. Jeg får aldri nok, og jeg er fremdeles inspirert og drevet til å skape følelsen på nye steder, i nye rom, sammen med nye mennesker. Følelsen er den samme jeg kjente som åtteåring, men den er også alltid helt ny. Den kan selvfølgelig ikke beskrives med ord, men i et forsøk ville jeg sagt noe slikt som: «Akkurat nå kjenner jeg at jeg er.» Det kan kanskje forstås som en form for selverkjennelse.
I et overslag kom jeg frem til at jeg som artist i de siste 20 årene har spilt rundt 1000 konserter, i tillegg har jeg gitt ut åtte studioalbum. Alt for denne følelsen.
Inspirasjonen og motivasjonen har gradvis endret seg. Nå søker jeg opplevelsen av at vi som er sammen i rommet, publikum og musikere, vi både skaper og deler noe i øyeblikket. Vi kjenner at vi er. Det kan aldri kopieres eller finnes igjen. Det er her og nå, vi sammen.
Skjebnesvanger skolegang
I mitt tilfelle blir dette møtet med musikken i skolen veldig tydelig i sin virkning. Det fører til at hele mitt liv ender med å dreie seg om å skape kvaliteten jeg var så heldig å få oppleve som barn.
Derfor kan jeg få frysninger av å utsette meg selv for et tankeeksperiment hvor jeg fjerner sang fra skolegangen min, i et hypotetisk parallelt univers.
Hvem hadde jeg da vært? Hvordan hadde livet mitt sett ut? Hva i meg hadde jeg aldri fått muligheten til å oppdage, og kultivere? Hva hadde jeg endt opp med å gjøre for å takle uroen som ville ha vokst frem i meg, som følge av at noe så essensielt ved meg ikke fikk komme til sin rett i verden?
Stor kunst
Den samme frysningsfremkallende følelsen får jeg av å tenke på alle barna og ungdommene som ikke får møte musikk og sang i skolegangen sin i dag. Da sikter jeg til musikk i et omfang og en form som gir rom for store kunstopplevelser og muligheter for å bygge reelle ferdigheter.
I et dannelsesperspektiv er det en kulturell og sosial tragedie. Jeg tenker på alle møtene med Welhaven og Haydn som aldri finner sted. Jeg tenker på alle enkeltmenneskenes indre verden, kaotisk og smertefullt som menneskelivet kan være, og så får de ikke møte det som stor kunst er kjennetegnet av: At enkeltmenneskets smerte og skjebne er løftet og forvandlet til en skjønnhet som angår oss alle, og slik føler vi oss forent og forsonet med livets smerte og utfordringer.
Vi er en del av en større fortelling, og vi er ikke alene. Vi hører til.
Individ og fellesskap
Jeg tenker på alle opplevelsene av fellesskap som ikke får finne sted. Å synge sammen er etter min erfaring noe av det som har forbundet meg sterkest med medmennesker. Det å høre sin egen stemme bli løftet inn i en større klang, å kjenne varmen i rommet og kroppen etter hvert som vi synger har aldri sluttet å fengsle meg.
Det ligger mye uuttalt oppdragelse i samspill. Og nettopp dette uuttalte er det som kjennetegner den beste pedagogikken; det som virker på deg uten at noen må fortelle deg hva du bør eller skal gjøre.
Gjennom samspillet i sang og musikk lærte jeg så mye om meg selv, fellesskap, solidaritet og samarbeid, og ikke bare i en oppdragende forstand. Jeg ble glad i fellesskap. Jeg ønsket å være en del av et fellesskap og ville bidra til at det kunne finnes.
Å finne sitt kall
Det som allikevel gjør mest vondt å tenke på, er alle barna og ungdommene som ikke får oppdage seg selv. I musikken fant jeg sider ved meg selv jeg ikke kunne ha oppdaget andre steder, og jeg fikk muligheten til å utvikle dem. Jeg oppøvet meg ferdigheter og selvtillit, og jeg kjente på det noen mennesker betegner som et kall. Jeg visste ikke hvordan, og egentlig ikke hvorfor, men jeg kjente at livet mitt på en eller annen måte måtte ha musikk i seg.
Man trenger ikke å bli artist for å følge musikkens kall. Alle finner sine veier og former ut ifra hvem de er. Jo eldre jeg blir, dess tydeligere er det at selv om jeg tidvis har «jaget» det man kaller en karriere, så har det alltid vært musikkens dype virkning og klang i mitt indre liv som har vært av betydning. Jeg kan lett se for meg denne virkningen, også når jeg fjerner ytre faktorer som utgivelser og omtale.
Og det er denne virkningen «hjemme hos meg selv» som er verdifull, for uten den kan jeg ikke forstå hvem jeg hadde vært, og hvordan jeg skulle ha klart å leve.
Skolepolitikk på blindspor
Til tross for oppriktige forsøk, er det fremdeles helt uforståelig for meg hva som kan drive frem en slik skolepolitikk vi har sett de siste årene. Hvorfor fjernes musikk, sang og kunst- og håndverksfag fra skolen og pedagogutdanninger? Jeg kan ikke tro at dette er en villet politikk, men må allikevel innse at det er det jo.
I teksten over er det følelser og opplevelser som fyller fortellingen, og for meg er ikke det til forkleinelse for dens legitimitet. Men hvis man er avhengig av evidens, statistikk og teoretiske modeller, så er det jo også flust av disse som understøtter den uvurderlige verdien disse fagene har.
Og om ikke det var nok, så har vi i tillegg skremmende tall på utviklingen av barn og unges helse, både i det mentale og det sosiale. Vi befinner oss i en situasjon hvor vi vet hva barn trenger for å bli resiliente og sunne, og allikevel fjerner vi flere og flere av disse faktorene. Når vi tenker på virkningen dette har inn i de enkelte menneskeskjebnene, og den kollektive ringvirkningen av dette igjen, er det intet annet enn utilgivelig.
Sangbok med nyskrevet musikk
Jeg gir nå ut en sangbok med tittelen Varmen vinner. Med dette ønsker jeg å bidra til at flere får synge i skolen, og at det de får synge har en styrkende og helbredende virkning. Sangene i boken har jeg skrevet til undervisningsprosjekter jeg har hatt med elever gjennom de siste årene. Nå er de samlet i en bok med noter, blekker og som innspillinger på et album.
Med utgivelsen forsøker jeg å adressere to ting: Vi trenger sang i skolen, og da vil jeg gi lærere lett tilgjengelig nyskrevet musikk. At det synges er én ting, men det er også avgjørende hva man synger. Derfor har jeg ønsket å skape sanger som oppleves som friske og fra vår samtid, samtidig som at tekstene har en tydelig verdiplattform, hvor det gode og skjønne i mennesket og verden løftes frem.
I våre tider er det maktpåliggende at de unge ikke mister troen på mennesket, og derfor må vi gjøre det vi kan for å gi dem varmende opplevelser som løfter dem, gir dem håp og som gir dem kraften til å stå oppreist og samlet i tiden som kommer.
Først publisert på ballade.no 12.12.24
Comments