Trygghetstyranniet

Se for deg et foreldremøte i en barnehage, og at en av foreldrene foreslår dette: Hva om vi gjorde barnehagen farligere? Utenkelig, ikke sant?

Foreldre er under konstant massivt press. I møte med informasjon og markedsføring som retter seg mot barnets ve og vel er de spesielt utsatt. Fra mange kanter kommer det beskjeder, rapporter og markedsføring som fokuserer på at barnet

må bli tryggere, sunnere og prestere bedre. Man sier ikke nei til slikt. Kun en følelsesløs forelder ville risikere en farlig og usunn oppvekst for sitt sårbare kjære barn. Det løper et utall barn rundt på denne planeten, og innimellom skjer det vonde ting — og av og til har disse tragiske utfall. I det store bildet er disse hendelsene få, men med ens eget barn som mulig offer blir de så vonde å tenke på. Da lytter man jo helst når noen foreslår forebyggende tiltak.

Til stadighet innføres det nye restriksjoner, sikkerhetstiltak, overvåkingsteknologi, kostholdsrutiner og lekeregler. Tidvis er forslagene og tiltakene så søkte at de fremstår som fantasifulle for meg. Når alle trærne i barnehagen er saget ned, og barnets oppvekstmiljø består av støtsikre puter på gulv, vegger og tak, da kommer ingen til å si «Skal vi gjøre det litt farligere igjen?». Nei, for det er jo for barnets beste. Derfor er trygghetstyranniet et besnærende og høyst utfordrende tyranni. Som med all annen form for byråkratisering av samfunnet har en kime av gode intensjoner. Må jeg minne om hva veien til helvete er dekket med?

I et uoversiktlig landskap mellom foreldres samvittighet og prestisje, og omverdenens krav og forventninger, holdes barna som uvitende gisler. Min far sa en gang at «Tar du ansvaret for et mennesket, tar du ansvaret fra det». Når vårt behov for å skåne våre barn fratar det muligheten til å gjøre livsviktige erfaringer, har vi virket mot våre hensikter. I sine første år må barnet få erfare å falle, ellers vil det aldri kunne lære å reise seg igjen. Senere i oppveksten gjelder det samme i overført betydning. Barn skal ikke skånes fra smerte. Barn skal veiledes i møte med den, og støttes når den blir for stor.

Barn har noen få grunnleggende behov, og disse kan med fordel dekkes. Utover dette har barnet en fantastisk iboende vilje og evne til å justere seg i møte med verden. Det er i kraft av dette at pågangsmot og fleksibilitet kan øves. Både på innsiden og utsiden.

I en god oppvekst er man ikke forskånet fra verken fysisk eller emosjonell smerte, for det er jo nettopp i møte med den at vi kan oppleve mestring. Et overdrevent fokus på å unngå utfordringer i stedet for på hvordan man møter dem, vil gi desillusjonerte ungdommer og voksne.

Jeg oppfordrer alle som hører om en ny form for innstramning til å spørre hvorfor. Når svaret om at det blir tryggere kommer, oppfordrer jeg til å gjenta spørsmålet. Ofte skal det ikke mer til.

Først publisert i Bergens Tidende 3. april 2016.