Økofilosofi som samtidens religion

Økofilosofien, stammer opprinnelig fra navn som Arne Næss og Sigmund Kvaløy. Gjennom de siste årene har jeg observert at den brer om seg, i steinerskolene og i verden forøvrig. Menneskene våkner til seg selv og sin skjebne, delvis fordi krisen er så øredøvende prekær at det ikke er mulig å sove lenger. Hvordan skal man svare på spørsmålene som drar i oss fra dypet? Hvordan skal man uttrykke denne følelsen av sammenhengen vi står i — for vi står i en sammenheng. Og den er vi en så integrert del av, at når vi har plassert oss helt på utsiden av den, og vi har plassert oss både over, under og ved siden av, så blir uroen av mangelen på koherens så påtrengende at noe må få komme til ro. Økofilosofien kommer og bærer bud om bedre tider for mennesket som lurer på hvordan det skal gå med alt sammen. Problemet er at det vi tror er krisen, den økologiske og sosiale, kun er uttrykk for den egentlige krisen, nemlig den menneskelige, som i fordypningen er åndelig. Brannslukningsapparatet er vendt utover, men det er inne i oss det brenner. Jeg kaller det krise, ikke fordi det er noe vi helst skulle ha unngått, men fordi kriser eller vendepunkt er en naturlig del av all prosess, og verden er fullt og helt (faktisk utelukkende) prosessuell.

Religion, samtidens svarteper nummer en, har alt vi trenger for å oppdage og skape oss selv i sammenhengen, men vi orker ikke tanken på det en gang. (Her er tanken, ikke tenkning, et vesentlig aspekt av avmakten, men det tar vi en annen gang.) Vi bare orker ikke å nærme oss ideen om at forklaringen på alt dette vi har stelt i stand, ligger i noe som nettopp ikke kan forklares. Så da leter vi videre, og når vitenskapen når sin yttergrense for hva den kan beskrive av vår opplevelse av verdens åndelige dimensjoner, og vi har tøyd strikken for hva som kan forklares med kausalitet og determinisme så langt som vi overhodet er i stand til, står vi der, enda mer sjelelig forvirret enn for hundre år siden, og lurer på hvor veien går videre.

Ikke bare vitenskapsmenn, men også de som har tatt på seg det å se verden med et mildere, kanskje mer menneskelig (?) blikk, filosofene, gjorde alt som stod i deres makt for å finne måter å forklare det hele på. Øvelsen ble å finne måter som ikke kunne beskyldes for å stå i sammenheng med religiøse forestillinger; for da var på det på en måte ingen vits. Kunne idéene i det hele tatt assosieres med det moderne samfunnets forestilling om religion, hadde de allerede utspilt sin rolle. Da kunne all denne tenkningen avskrives som epifenomenologi — et resultat av det lille overtroiske mennesket, som bare ikke tåler å stå her på jorden alene, forgjengelige som vi er.

Religion, re-ligare, å bli gjenforent med sin sammenheng, måtte for all del ikke blandes inn i forklaringsmodellene. Og i et postmoderne samfunn får da økofilosofien innpass. Den er passelig systematisk og omfattende, smidd ut av positivismen, slik at den har den rette aromaen, stueren nok for det offentlige, sjelelig nok for hippier og saklig nok for en moderne realist, og sist, men ikke minst — poetisk nok for steinerskolen. Økofilosofien går langt i å kritisere innlysende svakheter i det positivistiske vitenskapsparadigmet, som målbarhetstyranniet, klimakrisen, sosiale ulikheter, utrydning av dyrearter, fremmedgjøring, hyperinstrumentaliseringen av samfunnet og selve fragmenteringen av eksistensen. Slik legitimerer den seg selv som det nærmeste vi kommer en forklaring på menneskets rolle i verden.

Med økofilosofien kommer et lite håp om at alt dette stemmer, og kan bli bra igjen. Den foreslår små og store grep i forhold til hvordan vi hører sammen med alt, og hvordan vi kjenner på en forbindelse til andre levende vesener. Vi må skape et samfunn som både tar høyde for at det er slik, og som også bidrar til at det kan bli mer slik. Gode tenkere, kloke mennesker, forskere, pedagoger, filosofer og poeter, alle sammen har tenkt ut store modeller og vakre idéer om hvordan vi hører sammen med alt – som vitenskapen nå har vist — og hvordan det kan bli helt igjen. Dette innebærer en kritikk av positivismen og dagens samfunn, hvor mennesket plasseres på utsiden av den økologiske sammenhengen. Som for å bøte på denne fremmedgjøringen, påpekes det at de aller fremste innenfor sine forskningsfelt har funnet andre drivkrefter i økosystemet, og disse drivkreftene får forskjellige navn, som verdi, sjel, subjektivitet, iboende mening, forbindelse, kjærlighet, etc.

forlengelsen argumenteres det for at mennesket er en del av alle disse tingene. Vi hører sammen med dem, fordi vi dypest sett er like, og vi har det best når planeten har det godt. Derfor må vi handle annerledes, ikke fordi vi bare skal det, men fordi vi også kan forklares med de samme ordene og strukturene, og det ligger i sakens natur at vi må bli en bærekraftig del av det.

Økofilosofien eller økosofien er det nærmeste vi tør å gå i retning av religion i dag. I en iskald verden, hvor menneskets indre sover som frøene gjennom vinteren, har den strukket seg langt og den har kommet langt, den har fått tilslutning. For mennesker som lengter etter at vi skal begynne å helbrede planeten, menneskeheten inkludert, kan det føles som en etterlengtet utvikling. I mangel på noe annet kan det være fristende å ta den til seg, som et lite skjold mot uoverskuelig globale kapitalistiske krefter og konsumerismens fristelser. Vi står der og ser inn i gapet på verdens største og mest fryktinngytende drage, og så kaster noen et lite skjold bort til oss, og da tar vi det selvfølgelig opp. Noe annet ville være søkt.

Problemet er ikke så lett å få øye på, og slik er det desto mer problematisk. Og det kommer til å treffe oss hardt i bakhodet en gang i fremtiden når vi har forfulgt økofilosofiens forklaringsmodeller til deres ytterkant. For i en uendelig metafysisk virkelighet vil økofilosofien før eller siden vise seg som utilstrekkelig og feilaktig.

Mennesket blir ofret

Mennesker er dårlige dyr. Vi kommer alltid til å være utilstrekkelige i en verden hvor vi skal prestere som dyr. Vi sier at mennesket kan gjøre alt, men vi kan ikke være dyr. Vi kommer til å mislykkes, og vi kommer til å hate oss selv for det, rett og slett fordi det økofilosofiske verdensbildet dypest sett er menneskefiendtlig. Økofilosofi fremstår som en poetisk, holistisk og optimistisk filosofi for den delen av menneskeheten som tenker at den skal løfte oss ut av klimakrisens skjærsild, men den er egentlig siste spiker i kisten for oss. Noe nytt vil selvfølgelig trenge seg på, og deri ligger håpet; menneskelighet kan ikke opphøre.

Økofilosofien tyner moderne vitenskap for alt den har av forklaringsmodeller og vitenskapelig legitimitet. Ved å vise til konsekvensene av det samme paradigmet, og å konkludere med at vi gjør noe galt, er den strengt tatt dypt hyklersk og taler konsekvent med to tunger. Økofilosofien ikke bare påpeker, men insisterer på at mennesket utgjør en likeverdig, integrert del av den biologiske helheten. Samtidig går den langt i å påpeke hvor skadelig den ensidige positivismen og kausalitetstenkningen har vært, og det er jo ikke vanskelig å påpeke det når man har en hel klimakrise å eksemplifisere med.

På en eller annen underfundig måte blir mennesket da plassert trygt tilbake i sammenhengen, og for å gjøre dette til en meningsfull sammenheng å sette menneskene i, har økofilosofien blitt løftet opp med mer menneskenære begreper som iboende verdi, mening, sammenheng, forbindelse, sjel, skjønnhet, etc. Naturens sammenhenger og menneskets relasjon til den blir løftet opp, utvidet og poetisert, men det er mennesket som må betale. Mennesket gjøres mindre slik at det kan passe inn i et egalitært verdensbilde. I økofilosofien er ikke mennesket spesielt, og interessen for hva som gjør mennesket til menneske er fraværende. I stedet brukes kreftene på å vise hvor dyp sammenhengen og likheten mellom oss og alt det andre er. Dette kan ikke gjøres uten å ofre en stor del av mennesket, og i realiteten forsøke å forklare oss som et slags dyr. Ikke som en «biologisk robot», slik økofilosofien kritiserer positivismen for, men som en skapning som føler og tenker, skaper og virker i verden, og vil vel, men som ikke vet helt hvorfor og heller ikke skal spørre om det. Målet er liksom å smelte sammen med planter og dyr, og kunne innta en lignende rolle i sammenhengen, forklart med kvantefysikken, som nå har vist at vi dypest sett er like. At alt er energibølger i tid og rom

Mennesker er dårlige dyr

Dermed har vi skapt en situasjon, hvor idealet er sjelelig oppløsning og intellektuell sammensmeltning med resten av det levende. Mennesket forstås som en skapning som skal kunne ville det samme som plantene og dyrene, bare den forstår seg selv på rett måte— og slik kan vi få en meningsfylt og likeverdig plass i sammenhengen.

Men mennesket er dårlige på å være dyr, og uansett hvor sterkt vi ønsker å være det, kommer vi aldri til å klare å bli det. Dermed vil vår utilstrekkelighet sende oss inn i en spiral av selvforakt, fordi vi hele tiden vil bli skuffet over at vi handler annerledes. Vi er mennesker, så vi kommer til å handle som mennesker, og dette blir naturligvis et problem hvis tanken var at vi skulle opptre som dyr i en sammenheng hvor økologien i seg selv ansees som en slags høyere intelligens. Vi bruker store tankekrefter på å forstå hvor like vi er, når vi heller kunne brukt dem på å forstå hva som gjør oss forskjellige fra andre vesener i naturen. Dermed fører den manglende interessen for hva et menneske egentlig er, til at all vår menneskelighet forblir uforståelig. Vi blir gode på å forstå alt annet, men ikke på å forstå oss selv. Det er som kjent vanskelig å elske det man ikke forstår. Forakten som i stedet kan vokse frem, vil føre til at vi fortsetter å jage etter en harmonisk posisjon i en ytre og indre verden hvor kartet på ingen måte stemmer med terrenget.

Økofilosofi kan ikke erstatte antroposofi

Det kan virke som at økofilosofi har blitt en stueren erstatter for antroposofien i steinerskolene, og slik siver den umerkelig inn i hverdagen og eroderer selve jordsmonnet som pedagogikken skal dyrkes i. Problemet er at økofilosofien snur opp ned på verden, og sier at den økologiske sammenhengen er selve kjernen, hvor på den andre side antroposofien anser opplevelsen av økologisk sammenheng som en naturlig følge av en antroposofisk bestrebelse. Dette er en nyanse som i mange av dagens steinerskoler vil være nesten umulig å samtale om.

Økofilosofien nyter godt av at den hyperaktualiseres av klimakrisen, og er poetisk nok til å fremstå som at den har en varme for mennesket. Nye foreldre trekkes til skolenes «grønne profil» og det som fremstår som en fremtidsrettet menneskelig tilnærming. I tillegg er økofilosofiens mest besnærende kvalitet at den er umulig å være uenig i. Så hva er problemet, liksom? Vi vil jo alle redde miljøet, sant?

Barn skal elske verden, voksne skal elske mennesket

I steinerskolen ønsker vi å lære barna å elske verden, og vi skal beskytte dem mot det fragmenterte globalsamfunnet som preger vår samtid. Kort fortalt ville vi aldri ha undervist barn i politiske eller økonomiske kriser, for så å forvente at de skal bære ansvar for å løse dem, og slik skal vi heller ikke undervise dem eller «orientere» dem om den økologiske tilstanden i verden i dag. Verden er ubegripelig vakker og god, og barndommen skal få være menneskets fødsel inn i dette. Det voksne mennesket skal ikke forbli i denne tilstanden, hvor blikket blir stående på verden. Det er dette økofilosofien i realiteten tar til ordet for. Blikket må vendes innover, og slik barnet har fått lære å elske verden, skal den voksne få lære å elske mennesket. Med den samme iveren og interessen vi loser barna ut i en kjærlighetsfull sammenheng, skal vi som voksne lose oss selv inn i en åndelig sammenheng. Denne veien krever arbeid og en vilje til å studere mennesket, gjennom å studere oss selv. Da vil vi oppdage at vi ikke er dyr, og at vi har en fundamentalt annen oppgave på jorden enn andre organismer har. For å kunne gripe denne oppgaven, må vi først bli oss selv åndelig bevisste gjennom selverkjennelse, fordi det er i denne dimensjonen selve oppgaven vår ligger.

Jeg har hørt fraser som at «antroposofien kritiseres for å sette mennesket øverst i en pyramide», og slik har man ladet det hele med et slags mindreverdighetskompleks, hvor vi mennesker helst ikke bør «stikke hodet frem». Denne tankegangen har en skygge av skam over seg, og legger implisitt til grunn et premiss hvor mennesket ikke må få for mye makt eller en for sterk posisjon, for da vil dets egosentriske natur få fritt spillerom. Som om vi dypest sett er onde, men må holde oss selv nede med et egalitært verdensbilde for å holde egoet eller griskheten i sjakk. Det vakre med alt dette, er at når vi begynner å se innover i oss selv, forbi ego, følelser, temperament, livshistorier og andre drivkrefter og dynamikker vi finner i de to midterste sjiktene av det firedelte mennesket, så kommer vi til dimensjoner i oss som er åndelige. Og det åndelige i mennesket er verken ondt eller godt, det er verken lite eller stort, det står verken innenfor eller utenfor sammenhengen — det er helt som det er. Mennesket er guddommelig og har en guddommelig plass i en guddommelig sammenheng.

Økofilosofien kan virke kjærkomment sekulær og håpefull for mange. Å la seg forlede til å tro at den kan reformere vår verden, er en fornektelse av vår menneskelighet og vil kunne føre til like store åndelig tap som den eventuelt vil kunne gi miljømessige gevinster. Menneskelighet vil alltid presse seg frem, og dette er reisen vi skal foreta, men i dag betaler vi for «bærekraft» med livskraft, og deri ligger selvbedraget.

* Publisert i Libra 4-20